Twitter
Facebook
YouTube
På Det er sikkert mange av dere som har hørt eller lest om forsøket som Reichelt, Knivsberg og Nødland gjennomførte for en tid tilbake. Forsøket gikk ut på å legge om kostholdet for 23 barn til et liv uten gluten og melk.
Resultatet var overveldende i favør av at en GFCF-diett hadde positiv effekt for 22 av de 23 barna. De ble bl.a. mindre hyperaktive og fikk bedre konsentrasjon.
Men, det er egentlig ikke dette jeg ønsket å ta opp – selv om mennesker som Reichelt, Knivsberg, Nødland (og andre) gjør en fantastisk jobb i sitt arbeide for å sette proteinintoleranse på dagsorden.
Hva skulle vi gjort uten deres drivkraft og engasjement? Mer om dette ved en senere anledning.
Det jeg ønsker å belyse er motparten til denne gruppen av forskere og leger. Altså de som er motstandere av teorien rundt opioide peptider, PI osv. Dessverre er denne gruppen betraktelig større og mer ressurssterke enn spesialistene vi setter vår lit til.
En av disse er Beint Bentsen, spesialist på fordøyelsessykdommer ved Ullevål sykehus. Bentsen uttrykker sin skepsis om resultatet av ovennevnte forsøk, og sier “Jeg tror det er få som vil ha nytte av en slik diett”.
Jeg så selv intervjuet med Beintsen på NRK, og ble ytterst skuffet av hans uttalelser. For meg er det uforståelig at en spesialist på fordøyelsessykdommer er så negativ til effekten et liv uten gluten og melk kan ha.
Hvorfor er han og mange andre det? Er det mangel på interesse som gjør at fagpersoner innenfor skolemedisinen er så tilbakeholdne til PI?
For det skal ikke så mye til før enhver med et åpent sinn bør forstå at den positive effekten av et gluten- og melkefritt kosthold for mange kan være markant. Å påstå noe annet vil være det samme som å si at våre opplevelser og tiltak for Sara er falske og meningsløse.
Jeg er bare en lekmann og “bekymret forelder” (som vår fastlege så elegant uttrykte seg), men med et snev av interesse og åpenhet vet til og med jeg at faglig tung informasjon om PI, peptider m.m. er lett tilgjengelig for eksperter som amatører.
Så jeg spør; hvordan forholder en spesialist seg til all forskning og behandling som gjøres i PI-sammenheng? Eller hva med alle de kliniske funn som barn og voksne representerer?
Det er forståelig at fastleger og annet helsepersonell som til daglig ikke jobber med tarmer, fordøyelse og kosthold ikke har interesse av denne type problemstilling. Jeg kjøper den.
Men en spesialist innen fordøyelsessykdommer?
Lege Bentsen er høyst sannsynlig en kompetent fagperson innenfor medisin, og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å respektere at han ikke er enig i at gluten og kasein kan ha en meget negativ effekt på psykisk og fysisk helse for mange.
Det jeg dog ikke forstår, er hvorfor jeg aldri kommer over velformulerte og innholdsrike resonnement og argumenter som beviser det motsatte av hva Reichelt og andre fremlegger?
Fra Bentsen som fra andre.
For å konkretisere. Kan noen stå fram og fortelle meg hvorfor ikke opioide peptider omdannes til morfin?
“-Jeg tror det er få som vil ha nytte av en slik diett” er ikke godt nok for meg.
- Kanskje av interesse:
- Nyere forskning omkring temaet mat og psykisk helse (psykisk helse og proteinintoleranse)
- Kan gluten og melk føre til vold og kriminialitet?
- Kan opioide peptider fra maten vi spiser gi diffuse fysiske og psykiske plager?
- Proteinintoleranse – bortglemt og usynlig, men akk så relevant
- Brev til fastlege, sykehjemspersonell og pårørende. Åpnes kun i fall jeg får diagnosen dement eller alzheimer…
- Hva er proteinintoleranse?
Hei Bendik,
takk for et meget interessant innlegg. Det er utrolig historie du forteller om, og det er sikkert mange som kjenner seg igjen i mer eller mindre grad.
Det hadde värt interessant å höre lignende erfaringer fra andre foreldre.
Hei! Vi har en sønn på 9 år som helt fra barnehagetiden hadde problemer med oppkast. Dette skjedde ofte i sammenheng med situasjoner som han oppfattet som ubehagelige – for eksempel i perioder da han mistrivdes i barnehagen så kastet han opp i det vi kom til barnehagen.
Som følge av tips fra en daværende kollega fikk vi time for undersøkelse hos Beint Bentsen på Ullevål, ut fra at han var omtalt som norges fremste fagperson på fordøyelsessykdommer.
Det som skjedde der var at gutten ble tatt med til røntgen av magen, måtte drikke kontrastvæske osv. Etter en analyse av røntgenbildene mente legen at det KUNNE være et problem med reflux, dvs at lukkemekanismen mellom magesekk og spiserør ikke var helt tett – noe som førte til sure oppstøt og derav følgende oppkast. Vår førskolegutt fikk dermed resept på Lanzo som er et syrenøytraliserende middel. Etter en uke med bruk av dette hadde guttungen hodeverk, diare og var genrelt utilpass. Når han en kveld begynte å få hallusinasjoner og se “rosa elefanter i taket” så var det nok. Vi fikk da ny time hos legen og fortalte om bivirkningene. Svaret var da at “jo, det er kjent at det forekommer slike bivirkninger. Vi skal forsøke et annet fabrikat for ham i stedet.”
Etter en uke med ny medisin som var noe snillere men ikke helt bra gikk vi til en alternativ behandler, en kinesolog. Etter 10 minutters undersøkelse sier hun: “Han tåler ikke kumelk. Det er ikke rart han kaster opp, kumelken medfører at kjertlene hans sveller opp og produserer masse slim. Når han da får en stressreaksjon på toppen av det så kaster han opp. ”
Vi sluttet da med kumelkprodukter og guttungen sluttet å kaste opp.
Vi ble en tid etterpå innkalt til rutinemessig kontroll på sykehuset, og fortalte der at vi selv hadde funnet ut at guttungen ikke tåler kumelkprodukter og at oppkastet hadde sluttet når vi kuttet ut kumelkprodukter. Dette var ikke særlig populært. Det var helt åpenbart at vi har hadde tråkket inn på et området der vi “legfolk” ikke skulle tro at vi kunne noe mer enn utdannede spesialister.