Twitter
Facebook
YouTube
På 
(Tidligere publisert innlegg som også hører hjemme på Saras Verden.)
Et iskaldt glass med melk er for mange nordmenn en favoritt-drikk og holdningen er at kumelk er trygt, sunt og nødvendig. Så enkelt og rett fram er det kanskje ikke. En ny bok tar for seg en helt annen side av melk og setter søkelyset på den alvorlige helserisikoen melk kan ha.
Boken heter ”Devil in the Milk” og er skrevet av Dr. Keith Woodford ved universitetet i Lincoln på New Zealand. Dr. Woodford fordyper seg i beta-kaseomorfin7 (BCM7) som kommer fra A1 beta-kasein, et gen funnet i kuens melk. BCM7 kan for mange være en stor risiko for flere velkjente sykdommer og lidelser.
Det kontroversielle i Dr. Woodfords påstander er at ikke alle kuer produserer melk som inneholder gen fra A1. Halvparten av ku-bestanden på New Zealand er A2, som ikke inneholder ”djevelen” og kan derfor trygt drikkes av de som er intolerante eller allergiske mot BCM7.
Problemet blir ytterligere forsterket når meieriene ikke skiller melken fra de ulike ku-rasene. Noen produserer A1, andre A2. Melken fra begge blir så blandet sammen og solgt til forbrukere uten noe forvarsel om faremomentene rundt BCM7.
I følge Dr. Woodford er det sterke indisier på at BCM7 kan være en årsak til flere typiske vestlige lidelser som blant annet type 1-diabetes og hjerte- og karsykdommer.
Han fremlegger statistikk som viser at de nordiske landene ligger på verdenstoppen i antall tilfeller av gutter under 15 år som har utviklet type 1-diabetes. Når man i tillegg ser at Norge, i følge Dr. Woodford, har en stor produksjon av A1-melk, vil det ikke være urimelig å spekulere i om det er en direkte sammenheng mellom norsk melk og type 1-diabetes i Norge.
Land som Frankrike og Sveits har i følge Dr. Woodford fire ganger så få tilfeller av type 1-diabetes i ovennevnte kategori, og i disse landene finnes det nesten utelukkende A2-melk.
Dr. Woodford presenterer i tillegg klare indikasjoner på at BCM7 kan være en direkte årsak til hjerte- og karsykdommer. Tilsvarende type 1-diabetes, innehar også her de nordiske landene en lite attraktiv topp-plassering. Forskningsresultater fra 80- og 90-tallet viser at antall dødsfall for menn mellom 30 – 69 år hvor hjerteinfarkt er årsaken er 250% høyere i Norge enn i Frankrike. Samtidig konsumerer nordmenn 250% mer A1 beta-kasein enn franskmenn.
Sannsynligheten for at dette er en ren tilfeldighet er meget lav.
Så hvorfor bruke A1-melk når A2 er tilgjengelig? Spørsmålet i seg selv er delikat fordi det setter meieriene i en vanskelig situasjon i og med at ikke alle kuer produserer A1. Det kan derfor virke som de har konkludert med at det er enklere og billigere å ikke sette dette på dagsorden. I følge Dr. Woodford kan problemet løses ved at alle kyr, på naturlig vis, erstattes av utelukkende A2-produserende kyr. Denne prosessen vil ta ca. 10 år og innebærer en gradvis utskiftning av A1-kuer hvor resultatet blir at man fjerner genet som blir beskrevet som ”djevelen”.
Kuer i Norge
Dr. Woodfords bok tar utgangspunkt i ku-bestanden på New Zealand, men antyder at inntaket av A1 beta-kasein (A1-melk) i norden er meget høyt. Det er derfor interessant å se om de faktiske forholdene rundt norske kumelk-produksjonen er av lik karakter som på New Zealand.
Både Tine Norske Meierier og opplysningskontoret for melk (melk.no) informerer om at de ikke har konkrete opplysninger om A1/A2-kuer i Norge. Derfor er det høyst sannsynlig at en utskiftning av den norske ku-bestanden ikke vil bli satt på dagsorden i umiddelbar eller nær fremtid.
Avls- og seminorganisasjonen Geno på Hamar produserer Norsk Rødt Fe (NRF) som står for den største produksjonen av melk til norske meierier. Kommunikasjons- og markedssjef Mari Bjørke hos Geno opplyser om at det ikke har blitt diskutert en eventuell endring i avls-strategien for NRF-kyr, men at de kontinuerlig er opptatt av at helse står i fokus.
På nettsidene til Geno står det ” I avlsarbeidet på Genos fremste merkevare, Norsk Rødt Fe (NRF), er det lagt spesiell vekt på fruktbarhet, helse og bruksegenskaper i tillegg til evnen til å produsere melk og kjøtt av god kvalitet (…) NRF-kyrne er av de mest fruktbare i verden. I tillegg har de svært god helse.”
Dette høres i utgangspunktet lovende ut, men det er en liten trøst at norske kuer har god helse så lenge melken de produserer inneholder stoffer som kan være direkte skadelig for mange melkedrikkende nordmenn.
Det er nærliggende å tro at kunnskapen om A1/A2-kuer ikke er tilstede i tilstrekkelig grad her til lands.
Dette gjør situasjonen enda mer alvorlig.
Flere hundretusen nordmenn lider av sykdommer som høyst sannsynlig kan ha en direkte sammenheng med inntak av A1 beta-kasein. Informasjonen og kunnskapen rundt BCM7 ligger lett tilgjengelig i forskningsrapporter, digitale medier og nå i bokformat. Det bør kunne forventes at myndighetene, Tine Norske Meierier (som i følge Geno står for kvalitetskontrollen av norsk melk) og Geno setter seg inn i situasjonen for å kunne danne seg et kvalifisert bilde av A1/A2-problematikken.
Med en befolkning på 4.2 millioner mennesker er New Zealand mindre enn Norge. Det er bemerkelsesverdig at diskusjonen rundt BCM7 har nådd kokepunktet på den andre siden av kloden, samtidig som norske virksomheter i skrivende stund ikke tar ”djevelen” alvorlig nok til å vise interesse.
Det er ikke usannsynlig at tusenvis av nordmenn kan få en vesentlig bedre hverdag dersom BCM7 blir tatt på alvor hos de aktuelle norske instanser.
I det minste bør det forventes at problematikken blir adressert, diskutert og synliggjort for det norske folket.
Iskald melk fra A1-kuer høres plutselig ikke så forfriskende ut når ”djevelen” har gjort sitt inntog. Vi får heller vente til A2-melk blir å finne i norske butikker, forhåpentligvis om ikke alt for mange år.
I mellomtiden nyter vi rismelk.
Trackbacks