Twitter
Facebook
YouTube
På 
Dette innlegget er skrevet som en takk til en årvåken legestand som endelig har kommet med en holdbar løsning på problemet sukkeravhengighet.
Det har seg nemlig slik at jeg selv har slitt med sukkeravhengigheti mange år, på tross av at jeg ellers lever sunt med riktig kosthold og mosjon. Gang på gang har jeg prøvd å kutte ut sukker, men kommer stadig til kort. Jeg opplever at det ikke bare vanedannende, men rett og slett for akseptert og tilgjengelig. I motsetning til andre avhengighetsdannende stoffer er det ingen som griper inn eller viser bekymring når de ser noen spise seg halvt ihjel på sjokolade (så lenge man ikke har noen kilo ekstra på kroppen vel og merke. For en fyldig figur er visst til mer bekymring enn avhengighet, humørsvingninger og sviktende helse.)
Tvert i mot blir man servert stoffet hvor enn man går. Barna blir tilbudt kjærlighet på pinne når de er med i butikken, skåler med drops er plassert like under nesen på èn når man løper ærend i banken og et besøk hos gode venner er vel neppe å regne som gjestfritt om det ikke serveres en godsak eller to. Jeg undrer hvem som hadde satt fram en kasse øl til en alkoholiker? Eller tilbudt små barn “rusbrus” når de er med i butikken?
Nei, DET ville vært helt utenkelig. Hvorfor? Fordi det er helseskadelig og avhengighetsdannende.
Og sukker er ikke det?
Ikke bare finnes det forskning som indikerer at sukker har likhetstrekk med narkotika (les mer her). Men ny forskning på rotter viser at hele 94% foretrekker sukker fremfor narkotika. Det er riktignok forskning på rotter, men hvorfor skulle vi mennesker være så annerledes?
Så tilbake til min innledende påstand om at jeg faktisk er avhengig av sukker. For det er tydligvis en påstand, ikke alle tar dette på alvor. Første gang jeg nevnte dette for legen min og ba om hjelp fikk jeg som svar at “unge mennesker nå til dags, dere klarer bare ikke å nekte dere noen ting”. Nei da så, problemet løst. Eller?
Det er mange år siden mitt første legebesøk og jeg kan rapportere at jeg fremdeles sliter med sukker. Er det så utenkelig at det kan være noe biologisk eller psykologisk som ligger til grunn for en avhenighet av dette hvite stoffet undrer jeg?
Jeg bestemmer meg for å prøve på nytt og oppsøker to nye leger, en i Norge og en i USA. Jeg hadde blitt en del eldre denne gangen og fikk ikke “ungdommen nå til dags” slengt etter meg, derimot var det noe annet som slengdes etter meg: Antidepressive midler.
Jeg får knapt snakket ferdig før legene avbryter og spør om jeg vil prøve dette nye stoffet, den såkalte “lykkepillen”. Ikke har nevnt at jeg er deprimert, bare avhengig av sukker. Da jeg takker høflig nei begynner rene salgskampanjen. Jeg får følelsen av å befinne meg hos en bruktbilforhandler der selgeren selv får månedens største bonus om han klarer å å få meg på tråden.
Det slår meg at jeg må være totalt idiot. Her tenker jeg at jeg må kjempe noen tøffe tak, som å følge strenge dietter (på Bitten Jonssons behandlingssenter for sukkeravhengige kanskje?) og gå igjennom kraftige abstinenser for å bli kvitt problemet.
Så er løsningen dette: Fortsett å spis så mye sukker du bare orker (behagelig hva?!) og propp i deg noen antidepressive piller for å kompensere for ubehaget det gir deg. Et tre ganger HURRA for den fantastiske skolemedisinen vår! -HURRA; HURRA; HURRA! -Og la oss ikke glemme bort legemiddelindustrien, som helt uten profitt produserer disse pillene BARE for at vi skal få det godt. -HURRA; HURRA; HURRA!
Og til alle dere der hjemme som hadde tenkt å legge bort sjokoladen og finne frem gulroten. Ikke gjør det! Ta heller en tur til legen din og få resept på den såkaldte “lykkepillen” (tro meg, den er ikke vanskelig å få!). Det nytter likevel ikke å prøve, for vi “klarer ikke å nekte oss noen tingen likevel” :-)
Trackbacks