Twitter
Facebook
YouTube
På Her om dagen så vi dokumentarfilmen “Boy Interrupted“. Filmen tar oss igjennom livet til en ung gutt som heter Evan og som lider av manisk depresjon (bipolar). Evan tok livet av seg da han var 15 år, men allerede som liten var han fylt med selv-destruktive tanker, aggresjon og mentale lidelser.
Det er en trist fortelling foreldrene til Evan deler med oss. En flott gutt utvikler så maniske lidelser at han til slutt ikke orker å leve mer. Det er fryktelig. Foreldre skal ikke begrave sin egne barn.
Ofte snakker vi om hva vi selv har opplevd og fortsatt opplever med Sara. Hun er nå snart fire år, og vi prøver å se fram i tiden til de ulike fasene hun går inn i. Førskole, barneskole, ungdomsskole osv. Til tross for at hun har blitt mye bedre ligger det noe til grunn i hennes atferd som er tankevekkende. Isolert sett klarer vi som foreldre å håndtere hennes anfall, som vi ser blir voldsommere etterhvert som hun blir eldre og mer fysisk sterk.
Det er ikke lett å ta henne ut av situasjonen når det først skjer, men vi har lært mye de siste årene som gjør at det pedagogiske kommer i fokus når det først smeller. Det hjelper ikke å møte hennes anfall med motstand, men vi må alltid passe på at hun ikke skader seg selv, omgivelsene eller oss.
Så sent som i dag kom denne siden av henne fram. Ut av intet bryter helvete løs og hun mister kontrollen. Når det først skjer fremtoner det seg en atferd som bærer preg av frykt, kontroll og tvangshandlinger. Summen av dette kan for utenforstående sikkert utarte seg som aggresjon og sinne, men vi at dette ikke er tilfelle. Hun er ikke sint i rette forstand. Hun klarer bare ikke å forholde seg til noe som er i nærheten av å være rasjonelt.
Årsaken til anfallet (i hennes øyne) blir borte, og det er som hun går inn i en transe fylt med panikk. Jeg snakker ikke om panikkangst. Dette er noe vesentlig mer enn som så. Hun angriper hver minste detalj som virker i ubalanse i forhold til hennes tvangslidende ønske om hvordan situasjonen skal være. Vi må sitte på den ene stolen men ikke den andre. Døren må lukkes igjen for så å skulle åpnes. Vi må være i rommet men får ikke lov. Det finnes ingen logikk. Alt skjer i full hysteri.
En time senere får vi henne ut av situasjonen, og pleien begynner. Som vanlig er hun helt utkjørt og resten av dagen må benyttes til hvile.
Etter utallige anfall fra hun ble født av lik og ulik karakter, forstår vi fortsatt ikke nøyaktig hva som skjer i den åpenbare kaotiske hjernen hennes. Det kan vi nok ikke forvente å gjøre heller. Kanskje aldri noensinne. Men det vi priser oss lykkelig over er den kunnskapen og forståelsen vi har tilegnet oss til hennes sykdomsbilde.
Våre erfaringer gjør at vi møter henne på hennes hjemmebane. Det er det eneste som fungerer. Selvsagt krever hennes tilstand disiplinære tiltak, men de er av en litt annen type. Hun får ikke lov til å kaste ting rundt, slå og bite oss, eller utføre destruktive handlinger. Men når det skjer håndterer vi situasjonen kanskje litt annerledes enn veldig mange andre. Hvorfor? Fordi vi vet at når det skjer så er ikke dette vår kjære, empatiske, vakre Sara. Det er noe annet som tar kontroll og vi må igangsette vår metodikk for å hjelpe henne ut av helvete.
Hva vil skje når hun møter nye omgivelser og vi ikke har samme kontroll? Hva om hennes lidelser er permanente og kanskje forsterker seg? Hva om demonene som okkuperte Evans hjerne også oppholder seg i sinnet til Sara?
Jeg sier dette uten å sammenligne Evans tragiske skjebne med vår lille datter på snart fire år. Men samtidig kan jeg ikke stikke under en stol at visse tanker kommer fram om akkurat dette når hennes indre kamp, hva nå enn den måtte være, står på som mest, og vi foreldre sitter maktesløse og kan kun fokusere på å beskytte henne og det som er rundt.
Uansett. Det vil vi gjøre neste gang også. Heldigvis går det lengre tid mellom hver gang. Kanskje det en dag tar slutt.
“Boy Interrupted” er en film som kan anbefales. Den er dyster, men man behøver av og til å gi tilgang til en sånn kontekst også.
Anbefaler også filmen “Lorenzos olje”. For oss ble det et sterkt møte med foreldre som kjemper en liknende kamp som vår. (Filmen er forholdsvis gammel, men kan kanskje finnes hos videoutleie e.l.)
Takk for et ærlig innlegg. Jeg har selv sett filmen “Boy Interrupted”, en sterk og gripende film om en liten gutts brutale livskamp og skjebne.
Jeg kan ikke uttale meg om hva som er til det beste for deres datter Sara, og det høres ut som om dere gjør en fantastisk innsats for å forstå og i møtekomme deres lille Prinsesse på en best mulig måte.. Som mange-årig ansatt i barne- og ungdomspsykiatrien har jeg derimot gjort meg mange tanker og erfaringer på hva som kan være til det beste for et barn, selv om det jo alltid vil være individuelt. Jeg skal ikke gå inn på alt rundt dette nå da det er et sammensatt og komplekst område, men jeg har i langt større grad begynt å forstå at psykiske symptomer hos både barn, unge og voksne ikke nødvendigvis og alltid handler om en vanskelig barndom eller traumatiske opplevelser. Men at psykiske symptomer rett og slett kan være forsårsaket av en biokjemisk ubalanse i kroppen. Det er blant annet derfor at mange med psykiske plager ofte profiterer stort på et gluten -og melkefrittkosthold, samt variert og næringsrik mat med lite sukker.
Det kan nok være å gå i mot strømmen å tenke at det er en fysisk ubalanse som hos mange kan skape mentale problemer, og ikke omvendt som de fleste tenker i dag, men mitt anliggende er at de foreldre eller voksne som sliter med mentale plager de ikke finner ut av, er det viktig å få sjekket ut, hos en dyktig lege, om det er en bio-/kjemisk ubalanse i kroppen som skaper symptomene.
Jeg er overbevist og har masse håp om at lille Sara Prinsesse skal bli frisk en dag og slippe alle sine vondter. Enn så lenge så gjør hennes mamma og pappa en flott innsats for sin lille datter! Og for alle oss andre som henter ut mye nyttig kunnskap og informasjon her inne på Saras Verden..:-) Takk for det! :-)