2011 – året for tanker og uttrykk

Nyttårsaften gikk stille forbi uten noen særdeles feiring i vårt hjem. Utenfor startet fyrverkeriet tidlig på kvelden og toppet seg selvsagt ved midnatt. Fargerikt, praktfullt – men vanskelig å forstå hensikten med.

Men kanskje jeg overtenker. Det er tross alt dagen etter nyttårsaften og kanskje årets stilleste dag. Ro med familien som skal nytes. Så det er best å ikke bry seg om verdier og prioriteringer i en stund som dette.

Alt til sin tid.

Et nytt år er her. 2011. Jeg lurer på hva det vil bringe for oss alle. For de som er syke og kjenner seg maktesløse. For de som er friske og kjenner seg mektige. Ofte reflekterer jeg over hvilken kategori jeg tilhører. I det ene øyeblikket føler jeg meg som den sterkeste i min verden, i det neste på kanten av et stup over en bunnløs dal hvor det meste er intetsigende og urovekkende. Sinnets orkester er som et minefelt. Et skritt til venstre blir katastrofalt. Et skritt til høyre og solen skinner.

Det er livet på sitt mest komplekse. For meg.

Skuffelser er ikke tillatt i et samfunn som vårt. De skal bites i seg og legges bort. Ytres de blir det sett på som svakt og urimelig. Derfor må de bearbeides i all sin stillhet. For at de må bearbeides finnes det ingen tvil om. Spørsmålet er vel heller hvordan de kan rasjonaliseres og forsvinne når det mentale arbeidet er ferdig. Jeg har fortsatt ikke funnet noen formel på en effektiv arbeidsprosess for hvordan avstumpete forventninger kan håndteres på en meningsfylt måte. Det enkleste vil muligens være å ikke ha noen forventinger. Til noen eller noe.

2011 vil gjøre meg til 40 år. Halveis i livet som det sies. Jeg tenker tilbake på hva den første halvdelen har gitt meg, men har vanskeligheter med å finne noe tydelig svar. Kanskje ikke det er meningen heller. At vi skal kunne kartlegge alt vi har gjort og oppnådd.

Det er uansett i dag og fremtiden som gjelder, og det nye året er første skritt. Alle tidligere år er like meningsfulle, men det er vanskelig å forstå hva de har gitt. Noe som er håndfast og som kan bringe lærdom til senere anledninger. Man bruker ofte begrepet “en vis, eldre mann/kvinne”, men hva vil det si å være vis? Er jeg halvparten så klok som en person på 80 år? Det føles ikke sånn, men så vet jeg heller ikke hva det vil si å være 80 år med klokskap.

Uansett alder må respekten være tilstede blant oss. Familie, venner eller bekjente, arbeidskollegaer og fremmede. Kategoriseringen er viktig for å være ærlig mot seg selv. På Facebook har jeg 101 “venner” – men det er på Facebook. En virtuell planet så langt fra virkeligheten vi faktisk lever i, men som elskes så høyt av mange. Kanskje virtuell nestekjærlighet er det nye, store. Det er i så fall trist.

Selv hos personer som jeg i lang tid har sett på som gode venner blir tåken tettere. Det er vanskelig å vite hvem som er hva og hvilken kategori de skal plasseres i. For min egen del tror jeg 2011 blir året hvor matrisen blir oppdatert, og det blir behov for en tidlig vårrengjøring i den sosiale dynamikken. Venner blir bekjente (eller ukjente, alt ettersom), og andre får sin status endret. Man starter på nytt og tviholder på de som viser verdiskapning. Det er selve næringen i et ikke-ensomt liv.

Men først må jeg finne ut hva jeg vil og ønsker. Forstår jeg ikke meg selv kan jeg heller ikke forvente å forstå andre. Det er en intens psykologisk metodikk som jeg ikke tror kan systematiseres. Menneskelige bånd må komme naturlig, og forvaltes deretter. Uforutsette hendelser gjør derimot kompleksiteten formidabel, og til tider kommer man til et veiskille. Jeg har sett mange veiskiller de siste årene, men har ikke vært tydelig  med meg selv. Mitt indre kompass har vært vanskelig å tolke, og det er på tide at jeg aktivt går til verks for å fjerne tåken og gi rom for en klar utsikt.

Familien er av naturlige årsaker i sin egen blodsorienterte kategori. Den er som den er. Også her oppstår det situasjoner som setter relasjonen i et bristepunkt, og som skaper friksjon. Men det er uansett vår familie med alt hva det innebærer. Kommunikasjon blir desto viktigere, for hvordan skal vi forstå hverandre om vi ikke kommuniserer våre behov? En klok, ikke så veldig gammel dame sa en gang til meg; “- Det er ikke det som blir sagt som er farlig, det er det som ikke blir sagt som er farlig”.

Så derfor sier jeg det høyt og tydelig – prat med hverandre. Jeg prater mye, men kanskje ikke om de riktige sakene til riktig tid til de riktige menneskene. I hvertfall ikke til enhver tid.

Tankvekkende.

For meg.

Og deg også kanskje.

Men dette er ikke et belærende blogginnlegg, så du gjør som du vil.

2011 er året for tanker og uttrykk. Det burde alle år være, men tanker må modnes. Så uttrykkes.

Godt nytt år.

Kanskje av interesse:
1. Tanker fra en annen tid